Polykarbonat (PC) er karbonsyre i polyesterklassen. Karbonsyre i seg selv er ikke stabil, men derivater (som fosgen, urea, karbonat, karbonat) har en viss stabilitet.

I henhold til den forskjellige alkoholstrukturen kan polykarbonat deles inn i to kategorier: alifatisk og aromatisk.

Alifatisk polykarbonat. Slik som polyetylenkarbonat, polytrimetylenkarbonat og dets kopolymerer, har lavt smeltepunkt og glassovergangstemperatur, dårlig styrke, og kan ikke brukes som strukturmaterialer; men på grunn av dets biokompatibilitet og biologisk nedbrytbare egenskaper kan det brukes i langsomt frigjørende legemiddelbærere, kirurgiske suturer, beinstøttematerialer og andre applikasjoner.

Polykarbonat er motstandsdyktig mot svake syrer, svake baser og nøytrale oljer.

Polykarbonat er ikke motstandsdyktig mot ultrafiolett lys og sterke alkalier.

PC er en lineær karbonatpolyester med alternerende karbonsyregrupper i molekylet med noen andre grupper som kan være aromatiske, alifatiske eller begge deler. Bisfenol A-type PC er det viktigste industriproduktet.

PC er en nesten fargeløs, glassaktig amorf polymer med gode optiske egenskaper. PC-harpiks med høy molekylvekt har høy seighet, en slagfasthet på 600–900 J/m² for utkragede bjelker, en varmeavbøyningstemperatur på omtrent 130 °C i ufylt kvalitet, og glassfiberforsterkninger kan øke denne verdien med 10 °C. PC-bøyemodulen kan nå mer enn 2400 MPa, slik at harpiksen kan bearbeides til store, stive produkter. Krypehastigheten under belastning er svært lav under 100 °C. PC er dårlig motstandsdyktig mot hydrolyse og kan ikke brukes til produkter som gjentatte ganger utsettes for høytrykksdamp.

De viktigste ytelsesmanglene ved PC er mangel på hydrolytisk stabilitet, følsomhet for avskalling, motstand mot organiske kjemikalier, dårlig ripebestandighet og gulning fra langvarig eksponering for UV-lys. Som andre harpikser er PC utsatt for erosjon fra visse organiske løsemidler.

PC-materialer er flammehemmende. Motstandsdyktige mot oksidasjon.